Palasset rives, tvilen består

Det er neppe mange som vil karakterisere det som vakkert, skjønt det kan ta seg flott ut når sola gnistrer i den bronsefargede fasaden: I lang tid har Palast der Republik vært den mest omstridte bygningen i Berlin. Og det er både symbolske, historiske, estetiske og sosiale grunner for kontroversene.

Men etter at Forbundsdagen i forrige uke nedstemte et forslag fra Venstrepartiet. PDS og De grønne om å utsette rivingen av palasset, er det en kjensgjerning at det snart bare vil være historie.

Under diskusjonen i Forbundsdagen advarte Gregor Gysi fra det nye venstrepartiet Die Linke mot at rivningen ville skape «vinnere og tapere» i den tyske befolkningen. Rivningen av palasset er med andre ord blitt et spørsmål om hvem som skriver historien.

Stengt etter 1990

Palast der Republik regnes for å være det mest ambisiøse byggeprosjektet fra Honecker-epoken (etter Erich Honecker, generalsekretær i det østtyske kommunistpartiet SED). Bygget ble reist mellom 1975 og 1979, og fungerte under DDR-tiden som en mellomting mellom parlamentsbygning og kulturpalass, med diskoteker, gallerier og restauranter. Men selv om republikkpalasset i disse årene var forhatt av mange, har også tidligere østtyske dissidenter nå stilt seg bak kravet om å bevare palasset.

I 1990 ble palasset stengt, mens det på samme tid ble reist diskusjoner omkring byplanlegging i disse områdene, inklusive kvartalene omkring Alexanderplatz – hjertet av gamle Øst-Berlin. I en norsk kontekst kunne man kanskje bruke «Aker Brygge»-syndromet som parallell, rent bortsett fra at disse kvartalene i Berlin hele tiden også har vært boligområder.

Det ser man fortsatt. Billige leiegårder, såkalte «Plattenbau», finnes her stadig. Denne bebyggelsen er en del av områdets historiske identitet, og er med på å skape dets demografiske mangfold. Det er også av den grunn vanskelig å se konflikten omkring republikkpalasset helt atskilt fra sosiale spørsmål.

Omstridt «nytt» slott Imidlertid er det først og fremst palasset og gjenoppbygningen av et slott debatten nå står om. Selve palasset har siden den tyske gjenforeningen blitt brukt til ulike formål, samtidig som beslutningen om å rive det er uløselig knyttet til planen om å gjenreise det gamle keiserslottet – det som sto der før Walter Ulbricht i 1950 beordret den sterkt krigsskadete bygningen revet.

Men i dag er også gjenreisningen av det gamle keiserslottet en varm potet. Det er stipulert til å koste mellom 533 og 780 millioner euro, samtidig som Berlin er «bankerott». Byggeprosjektet er mangelfullt utredet, og mange frykter de estetiske konsekvensene. Det er ikke uten en viss skadefryd at avisa Neues Deutschland, det tidligere østtyske partiorganet, siterer New York Times, som har brennemerket det nye slottet med karakteristikken «a kitchy castle».

En representant fra partiet De Grønne spurte under debatten i Forbundsdagen i forrige uke om hvorfor man i dag skal forkaste dagens utnyttelse av palasset til kulturformål til fordel for «et ikke-finansierbart luftslott».

– Feil å rive Jan Brockmann, tidligere professor ved Humboldt-universitetet, som ligger et steinkast unna Palast der Republik, og tidligere direktør for Samtidsmuseet i Oslo, kommenterer saken slik overfor Klassekampen:

– Jeg synes at det er en feil å rive skjelettet til Palast der Republik nå, så lenge det er høyst uklart om, når og hvordan det gamle slottsarealet skal bebygges. Forbundsdagens beslutning om å gjenreise slottet er lite forpliktende, når man utsetter en eventuell gjenreising til tidligst i 2012 – slik det er annonsert. Det er slett ikke sagt at Tysklands og Berlins økonomiske situasjon vil være bedre da, til å ta et slikt enormt økonomisk løft. Dessuten kan synet på den byplanmessige og arkitektoniske oppgaven ha skiftet.

Under debatten har den vellykte restaureringen av Frauenkirche i Dresden blitt brukt som en parallell. Til dette kommenterer Brockmann:

– Det er langt mindre igjen av slottet enn det var av Frauenkirche. I motsetning til Frauenkirche, er det ikke avklart hva den fremtidige bygningen skal romme, hva den skal tjene til. Jeg betviler også at den nasjonale og lokale symbolverdien er så høy som enkelte vil ha det til.

Brockmann sier slottet har hatt en til tider tvetydig rolle i byens liv: I 1447/1448 gjorde byens borgere opprør mot kurfyrsten og hans slottsbygging ved å sette arealet under vann. Ironisk nok har det vært foreslått å fylle gruvene etter rivingen av palasset med vann, for å stabilisere dette området – der det er stor fare for skader for fundamentene til de historiske bygningene som ligger i nærheten.

– De fineste delene av slottet var en billedhuggerarkitektur, og er et produkt av en materialforståelse og håndverkskultur som ikke lar seg gjenskape – heller ikke av den mest perfekte computerdesign.

– Hva med symbolverdien? Rivningen anses også som en øst-vest-konflikt?

– Ja, som en konflikt der vest vil slette alle spor av DDRs historie og av et offentlig rom som hadde et alternativt potensial; selv om bygget slett ikke var noe arkitektonisk mesterverk. Jeg tviler på om folk i Dresden i øst har så sterke følelser for palasset, eller om folk i München i vest er så ivrige etter å få gjenreist slottet i Berlin. I dag er det vel i like stor grad en generasjonskonflikt. Palassets ruin har i de siste årene hatt en stor tiltrekningskraft for unge. Og dets råhet og romslighet har gjort det til en ettertraktet sted for utstillinger og kulturelle arrangement.

– Klokt å vente Et godt alternativ ville være å avvente en avgjørelse, mener Brockmann. – Berlin har tatt skade av overilte rivninger i etterkrigstiden, både i vest og øst. Det ville ha vært klokt å vente, leve med og bruke dette provisoriet inntil man har kommet frem til en overbevisende løsning som lar seg realisere. En slik løsning kan både ivareta byrommet og ivareta minnet om slottet og palasset, uten å gi avkall på en samtidens arkitektur.

Den norske kunstneren Lars Ramberg (se egen sak), gjorde i fjor en installasjon med skiltet: ZWEIFEL («tvil») på taket av Palast der Rebublik. Som del av den pågående diskusjonen fikk den stor oppmerksomhet, men den fungerte også fint rent estetisk. Overskriften på denne artikkelen er for øvrig hentet fra en tysk avis.

Den norske kunstneren Olav Christopher Jenssen, som har bodd i Berlin siden 1980-tallet, fremholder at Palast der Republik aldri har vært storartet arkitektur, men mener likevel at beslutningen om å rive «monstret» ikke er estetisk begrunnet:

– At man kamuflerer det med å ville gjenoppbygge det gamle slottet, er symptomatisk for den manglende viljen til virkelig å ville bygge for fremtiden. Dette slottet uten innhold er både patetisk og pinlig!


 
Administration
Login